Det øyeblikket jeg stod på den ene «bølgen» og filmet rundt meg. Solen skinte! Bystranden! Stemningen! Og alle menneskene… all gleden!
Gåsehuden som reiste seg!
Det var verdt alt slitet. Ferien som forsvant i hardt arbeid, og ti timers dager! Kroppen som var stiv og sliten, at jeg egentlig bare hadde lyst til å sove, og at fotsålene var nummen og sikkert lilla på farge…
Postgirobygget sang…
“Det var øl,
berusende ord,
det var sommer det var sol,
det var hjerter i brann,
blikkstille vann alt på denne jord.
Og det var kjærlighet,
ja, det var kjærlighet.
Og minner som vil aldri dø,
en sol som varma himmelen rød – Idyll”
Det øyeblikket gjorde det verdt alt sammen!
Det var verdt det!
Tekst: Nan Drange
Foto: Bystrandfestivalen media
