Fremdeles i minne den store skuffelsen jeg hadde den gangen jeg gikk på skole på Vatles på Voss i 1987. deLillos skulle ha konsert, og jeg mistet toget opp fra Bergen, og gikk glipp av det hele.
Som -70 modell er jo deLillos ett av de bandene jeg vokste opp med, alltid har likt, og som har fulgt meg hele livet. Det å skulle få møte de er ganske stort, og jeg må innrømme at jeg var både litt nervøs, og frykten for å bli starstrucked, med muligheten for bare å stamme var absolutt til stede.
Så feil kunne jeg ta!
For noen mer hyggelige, og ned på jorden karer skal du lete lenge etter.
Lars L. – blond, pen og morsom. Lars Fredrik – den høye mørke. Øystein – varm og reflektert. Og så har vi jo Lars Lillo – når han ser skrått på deg med sitt varme smil og gutteaktige sjarme. Da smelter jo hvem som helst av det annet kjønn, inkludert meg.
Eg e forelsket!
Friskt i minne gårsdagens konsert på Ole Bull Scene der de slapp albumet, «Evige dager». Som får strålende kritikker og fem av seks hjerter i BT. Snakker vi om det litt nye utrykket, som BT beskriver som symfonisk nytt. Komposisjoner inspirert fra 70-tallets Pink Floyd og Jethro Tull etc., hentet frem fra unge dager. Assosiasjonene gir meg flashback ala luftgitarscener med guttene på skolen, fra unge dager.
Litt annerledes enn de 18 andre albumene de har gitt ut i løpet av alle disse årene. Vi har alle sunget med, i en hel generasjon, på «Min beibi dro av sted», «Kokken Tor», «Smak av honning» og «Glemte minner». På det nye albumet, «Evige dager», kunne jeg glede de med at jeg allerede har spilt sangen, «Tre små ord» ca. 200 ganger, mens hjertet bruser og jeg danser rundt hjemme på stuegulvet. Jeg, er jo en jente!
Samtalen går lett. De kommer innpå sitt forhold til Bergen. To album er faktisk spilt inn i Sandviken. Jeg ler høyt når de kjenner sitt publikum nok til å proklamere at Bergen er verdens vakreste by. Litt videre inn i samtalen forstår jeg at det faktisk kommer fra hjertet. De har sett filmen «Bergen – I all beskjedenhet», og de har kost seg. Videre kommer det frem at Lars Lillo har bodd tre år av barndommen i høyblokkene på Slettebakken på slutten av 70-tallet. Han har sprunget rundt Bergenshallen, handlet på Vega, stått på skøyter på Tveitavannet, og snopet i den lille kiosken, ved Tveitavannet før kino i Fanahallen. Før han i ungdomstiden returnerte for tjeneste på Haakonsvern. Rett og slett det nærmeste en vestkantgutt fra Oslo kan komme det å være bergenser.
Samtalen videre dreier seg om alt i fra mat og smalahove, til programmet «Over Atlanteren» som Lars Lillo deltok i, og som resulterte i låten med den dype teksten «Det er havet som er størst». Vi har alle kjent oss liten ute på det store havet. Vi er innom Koronatiden, vi håper veien fremover blir lettere. Hele veien underholder Lars L. oss med innslag av klingende bergensdialekt, og får meg til å le høyt. Det hele er usedvanlig hyggelig og lett. De er interessert i Bystrandfestivalen. De spør og engasjerer seg.
Man kan bare glede seg til å treffe de igjen. Og det gjør vi jo!
Lørdag 13. august 2022 spiller deLillos på Bystrandfestivalen.
Vi gleder oss vilt og stiller i pysjamas!
Ta på deg pysjamas og kom du og!
Visste du at Bystrandfestivalen 2022 har sin egen Spotify liste
Tekst: Nan Drange
Foto: John Fløysand
Flott artikkel om vedens beste band 🙂