Vi er helt i slutten av april når jeg endelig kan møte Pogo Pops. Solen skinner over byen vår, det er myldrende liv over alt, og vi møtes ved den blå steinen. Tre helt forskjellige, men kjekke karer. Pogo Pops, det nærmeste man kommer profet i egen by. Ingen over, ingen ved siden av!
I ekstase over å møte de samlet blir jeg 18 år igjen og ber om en selfie. Alle venninnene mine kommer til å bli misunnelig, sier jeg, og drar frem kamera. De ler, og stiller villig.
Nicolai Hamre (trommer), fin og staut. Han er kaptein på ringnotsnurperen, Krossfjord. Og grunnen til at det er vanskelig å få samlet gutta, for, nei, han er på Island osv. Hans musikalske bakgrunn er fra ten-sing på Fjell. En ekte Sotragutt.
Viggo Krüger (gitar), en stor bamse av en mann. Klok, snill og varm! En sånn som damene bare har lyst å lene seg inntil for å suge til seg litt trygghet og styrke. Førsteamanuensis og forskningsleder for Griegakademiet’s senter for musikkterapiforskning. Opprinnelig fra Loddefjord
Til sist har vi Frank Hammersland (vokalist, bass)! Mannen med en gudegave av en stemme. Ett rått, sexy rockeimage som har fått våte blikk fra de fleste kvinner i Norges land da de turnerte rundt på 90 tallet. En kunstnersjel! Han hadde sine barndomsår på Kronstad.
Jeg spør om hvordan de fant hverandre. Frank ville starte band, og etter en prat med en bekjent, så stilte han på Langhaugen skole med to navn på en papirlapp. Det var Viggo og Nicolai, som gikk i samme klasse. De stilte på første øving med Frank i lag med tre andre. På øving to var det de tre. Og slik har det vært siden! Øvingene startet på Kronstad, siden på Fjell. Første konsert hadde de på Hulen, siden var de mye på Garage. I tillegg fikk de første plass på Kronstad Festivalen som var en forløper til Eggstockfestivalen i dag.
For oss som er i rette alder, så husker vi jo at de gjorde en kometkarriere. Om jeg ikke husker feil stod det i pressen om popkometene, Pogo Pops. Personlig trodde jeg de kom til å bli like stor som A-ha. Apropos, A-ha! I sommer skal faktisk Pogo Pops varme opp for A-ha. Så da møtes de igjen. Pogo Pops som snappet Spellemannsprisen for Pop i fra A-ha i 1993. Det var ikke ett tørt øye i Bergen og omegn den kvelden, vi jublet med alle sammen.
Åtte album, kometkarrieren endte i en pause på ti år fra 1996. Turneer i Norges land, og tre ganger i Japan, ble heftig. Når jeg lurer på hvorfor de trakk seg tilbake. Så er de unisone. Det ble for mye. De hadde sine egne liv de levde i tillegg. Det aller viktigste var å drive med musikk, ikke å bli berømt. Og de har klart å holde det så nedpå at de har beholdt vennskap, og sin kunstneriske frihet. Det er musikken som teller.
At det er musikken som teller er det jo ikke tvil om. Dette er kvalitet til fingerspissene. Musikk skrevet og komponert av Frank og Viggo. Toppet med Franks fantastiske vokal. Klassifisert som pop på Spellemannsprisen, men går du på Apple Music går de under indierock. Britiske assosiasjoner er det i hvert fall. Som en venninne av meg sa, man får lyst til å sette seg på første fly til London når man hører på de.
De er nå ute med to singler, to nydelig låter i kjent Pogostil: «Dancing to the Beat of My Heart» og «Maybe It Was Just a Dream»!
https://www.youtube.com/watch?v=DH8F6cstMuM
De kommer ut med nytt album 27. mai.
Jeg gleder meg vilt til å se de igjen på festivalen. Ikke kom for seint. Det er de som starter hele festen, våre Bergens «store sønner».
Bystrandfestivalen er en musikkfestival på Kong Christian Frederiksplass i Bergen 12. og 13. august 2022.
Visste du at Bystrandfestivalen har egen Spotifyliste?
Tekst: Nan Drange
Foto: John Fløysand
